En tid for selvransakelse og røde kinn.
Jeg kom over iPoden min her om dagen. Den er som regel godt dekket til med et luksuriøst silikoncover.
Under dette silikoncoveret til iPoden min står det inngravert:
“Geir Nord-Varhaug
dette er min sin”.
Kjære Gud. Tenk at jeg noen gang ønsket å inngravere det!
Episoden er 4 år gammel, og inngraveringen blir en påminnelse om hva Gud har gjort i meg siden den gang.
I en materialistisk og egoistisk ånd setter vi ofte navnet vårt på eiendelene våre. Bøker er et klassisk eksempel.
Blir du med på å være motvekt?
Forslag til nametag på eiendeler: “Dette er Gud sin. Lån den, ta den eller gi den bort – til Guds ære.”
Hehe. Jeg vet ikke, men jeg syntes det var litt morsomt at du ser på det på denne måten nå! Jeg lo, men det var kanskje ikke meningen? Jeg synes jo i utgangspunktet ikke at det er noe galt å sette navn på eiendelene sine. Jeg som er så distre, hvis det skulle forsvinne masse (noe det ikke gjør), så blir jeg jo glad om jeg får det tilbake. Macen for eksempel, hjelp hvis jeg skulle miste den. Ikke selve macen som er det verste, det er vel heller det uerstattelige innholdet. Og så er det ikke så artig å punge ut med 13000 nye spenn på grunn av en tyv som har blitt oppfordret til å ta macen min! Hehe. Bare et morsomt kort resonnement.
Eg e begeirstret øve deg:D
Utrolig konge tanke. Det var som en liten andakt for dagen. Innspirerende og veldig viktig. Vi lever i en utrolig materalistisk verden og det du skriver er veldig utfordrende og insprirerende, spesielt den delen med å gi bort til Guds ære…