Mystisk brun klump, snegler og St.bernhardshunder.

Får ikke den tittelen deg til å undre, får du sende tlf til nitten-hundre.

Jeg har funnet ut at jeg trenger å bli litt mer useriøs. Få bort helgen-bildet av meg selv.

Her er tre utvalgte episoder fra den siste uka i Stavanger, til hjelp for å fjerne litt fromhet.

Kjempebæsjen:

Jeg og min midlertidige husvenn, Marita, bestemte oss for å lage noe sjokolade-greier. Fordi vi liker sjokolade og ikke blir feite av det. Vi bladde opp en snodig sjokolade-kakeoppskrift og satt i gang. Marita klarte for det meste å ødelegge alt, så vi måtte til butikken tre-fire ganger for å begynne på nytt.

Sjokoladesmelting er ikke en sterk egenskap for Ålesund-jenta som sliter med å overbeivse gutta om at koneemnet hennes er i takt. Med hennes egne ord, vil jeg beskrive hva som skjedde: “Eg smelta den halvegs før den plutselig rotta seg sammen til ein diger seig klump”.

Det måtte vel være noe fornuftig en diger brun klump kunne brukes til? Joda, en såkalt narrebæsj. Og med våre hender formet vi bæsjet og la den i nokså troverdig sted; doen. Et par timer senere ble det ovale bakteriesenteret tatt i bruk. Fnisete som vi var, satt vi oppe i stuen og storkoste oss. Men Johannes turde ikke å si noe, han var redd bæsjen tilhørte jenta i huset, og ville ikke gjøre henne flau.

Konklusjon: Marita virker til å være den mest troverdige av oss til å lage kjempebæsjer.

For en annen vinkling av saken, les her.

Sneglespising:

Sammen med min gode venn og bror, Gjermund, bestemte vi oss en dag for å utnytte naturen til det fulle. Gjermund har en drøm om å leve av et eget, lite gårdsbruk, og ville teste om dette var mulig. Jeg latet som om jeg har samme drømmen, og hang meg på.  Så ut i Tjensvolls villmark, lette vi etter etbart materiale.

Forett: Kaninblader kokt i melk.

Drikke: Te av barnnåler.

Hovedrett: Frityrstekte snegler.

Konklusjon: Ingenting smakte noenting.

Snorkefuglen:

Gjermund gir mye glede. Sammen bestemte vi oss for en dag å reise til Kjerag-bolten og overnatte der. Og det gjorde vi, koselig som det var.

Her møtte en fugl som tydelig ikke har hatt det lett i oppveksten sin, ettersom hans temperament skulle gå ut over uskyldige oss. Det lune oppholdsstedet vi fant, ble en arena hvor fuglemannen lagde snorkelyder gjennom store deler av kvelden og mer til. Vi ba for han, men uten virksom kraft.

Snorkefulgen ville ikke at bilder skulle publiseres på internett i frykt for telefonterror. Så derfor publiseres det et bilde av denne artige gjøgleren som ble funnet langs fjellkanten og tatt hånd om av et dusin st.bernhardshunder.

Konklusjon: Jeg er fjelltur-frelst.