“Tja, hvordan skal jeg si dette uten at det virker for dumt? …det går vel ikke!”
Enda en gang har jeg startet en ny blogg. Denne gang har jeg slått meg sammen med broder Gjermund.
Jeg lover; nå skal jeg ikke skifte blogg på lenge!
Hold dere fast, nå lanseres Jesuslivet: jesuslivet.wordpress.com.
Smil og vær glad for hvert blogginnlegg som publiseres.
En tid for selvransakelse og røde kinn.
Jeg kom over iPoden min her om dagen. Den er som regel godt dekket til med et luksuriøst silikoncover.
Under dette silikoncoveret til iPoden min står det inngravert:
“Geir Nord-Varhaug
dette er min sin”.
Kjære Gud. Tenk at jeg noen gang ønsket å inngravere det!
Episoden er 4 år gammel, og inngraveringen blir en påminnelse om hva Gud har gjort i meg siden den gang.
I en materialistisk og egoistisk ånd setter vi ofte navnet vårt på eiendelene våre. Bøker er et klassisk eksempel.
Blir du med på å være motvekt?
Forslag til nametag på eiendeler: “Dette er Gud sin. Lån den, ta den eller gi den bort – til Guds ære.”
Da sigar, sjokolade og bønn smeltet sammen i ett.
I dag bestemte Torbjørn og jeg oss for å ødelegge våre legemer med sigar, sjokolade, is og kaffe.
Torbjørn slikker opp sine glemte sjokoladebiter som han selv strategisk plasserte på stolhåndleddet i sommervarmen.
The good times.
Kroneisen.
Pingvinkaffekanna med to etterslengende kaffetårer som gir etter for tyngdekraftens regime.
Det må sies at vi hadde en særdeles, usedvanlig god prat. Vi avsluttet med bønn.
Så om våre legemer ble ødelagt, ble vår ånd og sjel helbredet.
I hairsprayens tidsalder.
Marita har i det siste skapt liv i vår ringe bolig ved hennes tilstedeværende nærvær. Hun er ei dame med mange skjulte teknikker og talenter. Hvem kunne vel vite at hun har utarbeidet sin egen måte å avvæpne edderkopper på?
Joda, det fikk jeg vite i dag da jeg kom hjem til trysil-knut. Da oppdaget jeg følgende sjokkerende åsyn:
Ord på lappen: “Fysj… døde av ei overdose med hairpray onsdag 22.07.09″.
Så stor var den:
Marita har rett og slett funnet ut av hairspray er en ypperlig måte å drepe slike uskyldige beist på. På den måte slipper hun å komme nær dem.
Her kommer hennes egne skildringer: “Nei, eg berre spraya på ganske lenge, og til slutt så stivna han. Det var ganske mykje hairspray, for det begynte å dryppe fra beina hans. Og no tørr eg ikkje å gå forbi her nesten. Edderkoppen har krympe sia eg spraya han”.
Sven er navnet på edderkoppen. Den har allerede stått på utstilling en stund, og er blitt litt av en attraksjon for interesserte og uvedkommende. Nå ønsker vi å konkurrere med Dyreparken i Kristiansand, og Sven blir derfor stående stille med sine åtte bein på veggen en stund til.
Det har også kommet fram at vår gode bror, Torbjørn, heller ikke er ukjent for disse teknikkene. Han påstår å ha jaget en edderkopp med intet mindre enn axe-spray. Også kalt “the (a)x(e)-factor”. Det med litt mindre hell enn Marita.
Med andre ord, det er godt å være tilbake.
Et kort refleksjonsinnlegg.
Forrige helg var jeg, Shane Claibourne (diggbar 1) og Magnus Malm (diggbar 2) på Korsveifestivalen i Seljord. Bra greie.
Magnus sa noe som jeg likte veldig godt.
Det var et eller annet om at det var to spørsmål som definerte hjertet vårt;
“Hva sørger du over?“ og
“Hva lengter du etter?“.
Spørsmålene er radikale og utfordrende. Jeg liker de.
Vi er verdige til å motta Guds kjærlighet.
I kristne sammenhenger snakkes det ofte om hvor uverdige vi som syndere er. Uverdige til å ta imot Guds kjærlighet. Uverdige til å kalles Guds barn.
Hvis vi virkelig var uverdige, ville da Gud ha sendt Jesus til å elske oss til døde? Ville Han da ha kalt oss Guds barn?
Det må jo være en grunn til at Gud valgte å overgi sin Sønn i menneskers hender, i full visshet om at vi ikke akkurat ville behandler Ham vel. Gud så på oss som verdige nok til å få ta del i Hans kjærlighet, Hans rike. Guds radikale inngripen gjennom Jesus sier oss mye om vår identitet og verdi.
Som Kristi kropp er vi gift med Jesus – en av de største hemmelighetene som finnes. Jesus – Han som er perfekt – er gift med oss mennesker. Et ubalansert forhold, vil mange si. Og det stemmer. Men i ekteskapet med Jesus, vil Han aldri si til sin brud at vi er uverdige til å være med Ham, uverdige til å være Hans brud, uverdige til å sitte til bords med Ham.
Vi kan ikke lese at Jesus noen gang fortalte disiplene at de var uverdige. Og da Jesus møtte syndere, fortalte Han dem ikke hvor uverdige de var. Han fortalte dem deres verdi ved å vise nåde, nærhet og aksept.
Kjenner vi ikke Gud bedre om vi opplever oss verdige til å være med Ham – fordi det nettopp er Ham; fullkommen kjærlighet.
Her snakker vi nåde! Vi er verdige.
Får ikke den tittelen deg til å undre, får du sende tlf til nitten-hundre.
Jeg har funnet ut at jeg trenger å bli litt mer useriøs. Få bort helgen-bildet av meg selv.
Her er tre utvalgte episoder fra den siste uka i Stavanger, til hjelp for å fjerne litt fromhet.
Kjempebæsjen:
Jeg og min midlertidige husvenn, Marita, bestemte oss for å lage noe sjokolade-greier. Fordi vi liker sjokolade og ikke blir feite av det. Vi bladde opp en snodig sjokolade-kakeoppskrift og satt i gang. Marita klarte for det meste å ødelegge alt, så vi måtte til butikken tre-fire ganger for å begynne på nytt.
Sjokoladesmelting er ikke en sterk egenskap for Ålesund-jenta som sliter med å overbeivse gutta om at koneemnet hennes er i takt. Med hennes egne ord, vil jeg beskrive hva som skjedde: “Eg smelta den halvegs før den plutselig rotta seg sammen til ein diger seig klump”.
Det måtte vel være noe fornuftig en diger brun klump kunne brukes til? Joda, en såkalt narrebæsj. Og med våre hender formet vi bæsjet og la den i nokså troverdig sted; doen. Et par timer senere ble det ovale bakteriesenteret tatt i bruk. Fnisete som vi var, satt vi oppe i stuen og storkoste oss. Men Johannes turde ikke å si noe, han var redd bæsjen tilhørte jenta i huset, og ville ikke gjøre henne flau.
Konklusjon: Marita virker til å være den mest troverdige av oss til å lage kjempebæsjer.
For en annen vinkling av saken, les her.
Sneglespising:
Sammen med min gode venn og bror, Gjermund, bestemte vi oss en dag for å utnytte naturen til det fulle. Gjermund har en drøm om å leve av et eget, lite gårdsbruk, og ville teste om dette var mulig. Jeg latet som om jeg har samme drømmen, og hang meg på. Så ut i Tjensvolls villmark, lette vi etter etbart materiale.
Forett: Kaninblader kokt i melk.
Drikke: Te av barnnåler.
Hovedrett: Frityrstekte snegler.
Konklusjon: Ingenting smakte noenting.
Snorkefuglen:
Gjermund gir mye glede. Sammen bestemte vi oss for en dag å reise til Kjerag-bolten og overnatte der. Og det gjorde vi, koselig som det var.
Her møtte en fugl som tydelig ikke har hatt det lett i oppveksten sin, ettersom hans temperament skulle gå ut over uskyldige oss. Det lune oppholdsstedet vi fant, ble en arena hvor fuglemannen lagde snorkelyder gjennom store deler av kvelden og mer til. Vi ba for han, men uten virksom kraft.
Snorkefulgen ville ikke at bilder skulle publiseres på internett i frykt for telefonterror. Så derfor publiseres det et bilde av denne artige gjøgleren som ble funnet langs fjellkanten og tatt hånd om av et dusin st.bernhardshunder.
Konklusjon: Jeg er fjelltur-frelst.
Ja, det mente jeg!
Hyggelig at du tok turen. Enn så lenge.
nylige kommentarer